Snart nytt år

Nå sitter jeg her i natten igjen og reflekterer litt over året som har gått.

Jeg sitter her med to små gutter som jeg forguder over alt i verden!!! Jeg har en mann som bare er god og snill!! Jeg har familie som støtter og hjelper i harde tider! Jeg har tak over hodet i form av et lite drømmehus!! Kan jeg egentlig ønske mer?

Nei! Jeg har ALT!!

Hvis noen hadde fortalt meg for to år siden at jeg skulle sitte her 29.Desember 2010, som tobarnsmamma...med drømmehuset (til tross for at vi bare leier) og med et liv mange misunner meg, så hadde jeg fnyst og bedt dem klappe igjen!

Men her sitter jeg da, jeg GLEDER meg til nyttårsaften for første gang på mange mange MANGE år. Når klokken slår tolv i år så skal jeg takke for den fantastiske gaven jeg har fått dette året! Hvordan kan egentlig neste år toppe dette?

At jeg er veldig glad i julen er viden kjent...og jeg blir alltid litt tom inni meg når julaften er over. Men i år ble jeg faktisk ikke det. I år ser jeg bare framover til nye gleder. Først har vi nyttårsaften, jeg håper ikke guttene blir redde for alt ståket...men jeg skal passe på dem og nusse dem inn i det nye året!

Og så fyller Michael og David 1 år! Tenk ETT ÅR! De skal feires skikkelig og alle som vil ta del i feiringen skal få lov!!

Så er neste høytid påske. Jeg er veldig glad i påsken og i vår familie blir det feiret! Guttene skal få ta del i gleden vi har rundt påskehøytiden.

Så er det våren...alt begynner å spire og gro og vi kan dra på turer rundt Mosvannet og i skogen for å se på hvitveisen som blomstrer og småfuglene som yrer. Og på våren kommer 17.mai...med finkledte smågutter som skal se sitt første 17.mai-tog og vifte med flagg.

Så kommer sommeren. Guttene skal få stavre rundt i hagen i bare bleierumpa og kjenne varmen av gresset under bare føtter! Vi skal reise til tante på ferie og kose oss i andre omgivelser. Vi skal dra på badestranden og grave i sanden..

Så blir det høst igjen, og jeg skal vise dem alle de flotte fargene på trærne...og vi skal hoppe i sølepytter i øsende regnvær.

En ny vinter og førjulstid står deretter for døren og vi skal kose oss med kakebakst, juleleker og venting i spenning på at guttenes onkel og tante skal komme på besøk fra USA.

Et utrolig spennende år ligger foran oss, og jeg gleder meg til hvert minutt jeg kan få dele med guttene mine.
Men ALLER først så er det nyttårsaften...og så er det guttenes første bursdag!! Det blir stort!Kansje ikke for dem, men definitivt for oss som har ventet i mange og lange år på å få feire dette!!

Kan jeg ha et bedre liv?

Svaret er at jeg kan ikke se noe som kan være bedre enn dette!! Jeg ELSKER det livet jeg har akkurat nå!!!!

Lykke

Jeg skrev dette i natt på forumet jeg frekventerer, og vil legge det inn her også.

Hva er lykke? For alle er lykke definert forskjellig. For meg er det dette:

Jeg sitter her i natten, snøen daler helt stille utfor og det er natt til 4.desember.
Mine aller største lykke ligger og sover søtt i sengene sine.
Alle tre! Både små og stor.

For noen år siden trodde jeg aldri at jeg skulle ende opp her. Da var sorgen så ufattelig stor. De sier at sorg og glede går hånd i hånd, og det er nok riktig. Men da var det kun sorgen jeg klarte å se.
Alt jeg ønsket her i verden var å få et barn jeg kunne få vise livet til! Alle de nyttårene jeg har felt noen tårer kl tolv, mens jeg inni meg ba mitt høyeste ønske: Vær så snill å gi meg muligheten til å bli Mamma!!! Og en nyttårsaften ble jeg hørt, og i mai det året kom den aller første gleden over pinnen som viste at i magen min vokste et mirakel. Lite visste jeg da at noen uker senere skulle jeg juble over at det var TO mirakler inni meg.

Sommeren gikk og høst og vinter kom...og den nyttårsaftenen felte jeg et par tårer mens jeg hvisket inderlig: "La de komme ut til meg og være mine levende mirakler!!" Igjen ble jeg hørt og etter 28 dager kom de til oss.

Jeg elsker dem så høyt som jeg ikke trodde jeg kunne elske noen! En bitteliten sorg er iblandet følelsene mine i natt, for jeg hadde en Mormor som på sin nestsiste dag i livet hvisket hvor trist det var at vi skulle slite sånn med å få barn. Hun fikk ikke oppleve å bli Oldemor, og guttene skulle ikke få oppleve verdens snilleste Oldemor! Men jeg tror at ett sted er hun nå og følger med på meg og ser hvor nydelige de er og hvor høyt elsket de er av alle rundt seg!

Så her sitter jeg når det nærmer seg jul og nyttår igjen, og jeg vet at i år skal jeg ikke felle noen tårer (annet enn av glede) på nyttårsaften mens jeg hvisker et stille "Takk!" inni meg.

Jeg har fått oppleve den fullkomne lykke!

Nytt hus og store gutter

Da har vi flyttet! Endelig!
Etter 15 år i en helt grei leilighet på Tananger, har vi fått leie et nydelig lite hus på Tasta. Jan Olav er kommet hjem og det er jammen jeg også!

Det var på mange måter på tide å flytte på oss nå. Leiligheten vi bodde i hadde bare ett soverom, og kjøkkenet var bare et te-kjøkken. Guttene trenger mer plass og det gjør vi også.

Vi var utrolig heldige, og fikk gjennom gode venner, tips om dette huset. Vi var å så på det og det var bare perfekt. Jeg følte det var en varme og sjel i det huset som bare ønsket oss velkommen.
Vi snakket med huseier og fikk leie det! Nå har vi bodd her i noen uker, og begynner sakte men sikkert å komme i orden.

Guttene har fått eget rom, vi har et fantastisk koselig kjøkken og to små utrolig trivelige stuer.
I dag fikk jeg hengt opp mine egne gardiner, og det gjorde MYE. Nå er det virkelig hjemme her. Selv om jeg egentlig har følt det fra dag en.

Det var en av de tingene jeg syntes var så herlig her. Jeg er en person som hater forandringer, og regnet med at det ville ta en god stund før vi fikk 'bodd oss inn' her. Men fra FØRSTE kveld her, så var jeg hjemme!!! Vi har en liten terrasse med utsikt over hele byfjorden, og en liten hage som er perfekt for hund og barn!
Dette er et hjem en kan krype godt sammen i sofaen, med fyr på peisen, ungene lekende på gulvet og bare nyyyyte!!
Et idyllisk lite rødt hus, som jeg ALLTID har ønsket meg!!
Dette er et hus jeg kommer til å gråte over når vi en gang flytter...men det er heldigvis langt fram enda! Vi har langtidsleie, og her skal guttene få vokse opp og gå i barnehage i nærheten, muligens også skole. Her er det rolig og fredelig og med veldig hyggelige naboer. Vi er hjemme!!

Guttene har også vokst masse siden sist innlegg. De kryper og åler seg rundt i en fart som får en mor til å ville finne fram rulleskøyter for å holde tritt. (Men da hadde jeg vel heller lagt som et slips tenker jeg...har noen sett Bambi på isen?)

De reiser seg etter alt som er, og i dag fant David ut at han kunne krype opp i stolen sin. Vi vurderer sterkt å legge gummimatter i hele huset!!!
De blir mer og mer Mammadalter, og det må jeg innrømme varmer hjertet mitt. De kappes om å komme bort for å sitte på fanget eller å bli løftet opp. De er stort sett i supert humør, men sove synes de er bortkastet tid.
Så kveldene her er så som så... Men alt går seg nok til.

Jeg merker at de også har hatt godt av miljøforandringen ved å flytte. Her har de masse tumleplass, og plass til alle lekene sine.
På toppen av det hele så er det bare en rask liten 5 min gåtur ned til farmor, farfar og tanten deres, så det er jo perfekt!

Familien vår trives her, og vi kjenner at skuldrene senkes og vi har det bra. Klemmer til alle som leser her inne.

Nytt liv

Ja ingen kan si at jeg skriver særlig hyppig her inne.

Det har vært en travel sommer. Guttene blir jo større og større og de krever mer for hver dag som går. Bildene oppfor viser noen bilder tatt i det siste.
Vi var en tur i Telemark i sommer, noe som var veldig kjekt og som skal gjentas i September. Veldig greit å besøke familie, for en føler ikke at en er til bry hele tiden når de også ta tingene som det kommer.

Vi fikk også beskjed i juli om at vi måtte flytte fra leiligheten vi har leid i 15 år. De skal selge huset, og skal pusse opp leiligheten før den blir lagt ut for salg.
Vi ble ganske stressa av det, selv om vi hadde et halvt år å finne noe på. (oppsigelse 31 januar)
Vi ringte på et par leiligheter hvor det ikke sto noe om at dyr ikke var ønsket, og noe var allerede utleid mens den ene som var VELDIG aktuell i øyeblikket, viste seg å ikke være særlig aktuell alikevel. Hysterisk huseier osv.

Så fant jeg ut at jeg skulle legge inn annonse på Finn.no selv, og utformet en ganske personlig annonse med bilde av oss, guttene og vofsen.
Mens den lå ute fikk jeg en mld av ei venninne som skulle flytte fra huset hun leide, og det viste seg at dette huset var veldig aktuelt for oss.

Et eldre hus, på Tasta (ikke langt fra svigers) to soverom OG kontor...kjøkken med peis, stue med peis osv. Pluss en liten terasse og hage og en stor garasje med arbeidsbenk.
Prisen var egentlig litt over det vi tenkte, men ikke mye pluss at det var helt perfekt med tanke på beliggenhet og alt egentlig.
Venninna vår sendte huseieren en mld om det var greit at hun gav nr til oss og det var det.

Jeg sendte han en mld og han ringte dagen etterpå. Noen dager senere traff vi han og så skikkelig på huset.
Imens alt dette skjedde så datt det inn med mailer fra folk som ønske å leie til oss, så det var jo utrolig hyggelig.
Vi fant ut at vi måtte skynde litt på han huseieren så vi visste hva vi skulle si ja til å se på osv. Men det trengte vi ikke for vi får leie huset på Tasta.

Vi gleder oss som barn til å flytte inn å komme i orden. Vi får så mye bedre plass og det er så mye mer praktisk i forgold til venner osv.

Så det har skjedd her i det siste...

Lykkeliten

Lykkeliten


Tekst og Melodi: Frimann Clasen


Da lykkeliten kom til verden,
var alle himlens stjerner tent,
de blinket: "lykke til på ferden",
som til en gammel, god bekjent!
Og sommernatten var så stille,
men både trær og blomster små,
de sto og blunket til den lille,
som i sin lyse vugge lå.

Slik kom da lille lykkeliten
til et av verdens minste land,
og skjønt han va`ke store biten,
så var han dog en liten mann!
Han hadde mørke, brune øyne,
og håret var så sort som kull,
han lå og skrek det første døgnet,
men han har store smilehull!

Han har så sterke, faste never,
og slike silkebløte kinn,
og i en silkeseng han lever,
der har han også ranglen sin!
Det er hans verden nu så lenge
det aller første år han har,
og han vil ingen større trenge
før han det første skrittet tar!

Til livets ære skjer et under
i alle land hver dag som går,
jå, i ethvert av de sekunder,
som men`skehetens klokker slår!
Men ingen vet og ingen kjenner
den vei ditt lille barn skal gå,
og ingen vet hva skjebnen sender
av lyse dager og av grå!

Men Lykkeliten kom til verden,
og da var alle stjerner tent.
Det lovet godt far fremtidsferden,
det var et tegn av skjebnen sendt!
Og sommernatten var så stille,
men både trær og blomster små
de stod og hvisket om den lille,
som i sin lyse vugge lå!

Dette er min favorittvuggesang! Den er så nydelig, og en av dem jeg synger for guttene hver dag.
Teksten er bare så fin og jeg får litt frysninger på ryggen og tårer i øynene hver gang jeg kommer til:

Til livets ære skjer et under
i alle land hver dag som går,
jå, i ethvert av de sekunder,
som men`skehetens klokker slår!
Men ingen vet og ingen kjenner
den vei ditt lille barn skal gå,
og ingen vet hva skjebnen sender
av lyse dager og av grå!

Det er det å være en av dem som dette underet har skjedd med, og at jeg har to vakre barn som jeg skal følge på veien. De er bare mine i lånte timer, men de timene skal jeg gjøre til de beste både for dem og meg.
Jeg skal fylle timene med glede, lærdom og kjærlighet...og desverre vil timene også få et innhold av sorg iblant, men jeg håper det er snakk om sekunder!

Jeg elsker dere barna mine!! Dere er mitt aller største under!

Litt av hvert

Ja nå har Knoll & Tott blitt tre mnd. Store gutter med andre ord (iallefall i mine øyne).
De er to sterke gutter...Har veldig styrke i armer og bein. Når vi holder dem under armene 'står' de på fanget med rake bein. Jeg har forstått det er ganske tidlig...men hva vet vel jeg?
De har funnet hendene sine også nå, stapper dem i munnen og sutter på dem. De elsker babygym'en, og ser lengselsfult etter den når den andre ligger under. :)

De har to favorittbamser som de fikk av Jan Olav på sykehuset: En Ole Brum og en Tigergutt. De ligger de å 'snakker' med i lange tider.

På fredag kom Mamsen hjem fra Danmark etter en jobb-tur, og hadde kjøpt en bamsebie til dem. Den var i skarp gul/orange og svart, så fargene fengte jo guttene med en gang. Den ble fort adoptert av Michael som bruker den som sutteklut og tygger på 'antennene'. *hehe*
Av og til får David kose litt med den også, men at den har blitt Michael sin er ingen spøk.

Vi ryddet ut av skuffene i går. Ryddet vekk for små klær og ordnet opp i det som var passe. Du så mye det er vi ikke har fått brukt!! Jeg håper venninna mi får to gutter, så kan hun kansje overta noe om hun vil? ;) Ikke sant L.? ;)
Det er jo så mye fint!! Og noe har vi tatt vare på...sån hvis atte om atte...

Vi HAR faktisk snakket om å gå for siste egget i Haugesund. Men IKKE på en stund enda da!! Men hadde det vært opp til Jan Olav så hadde vi hatt en skokk med unger! Han kom faktisk med det igår "Jeg kunne tenkt meg å adoptert mange unger jeg...Hvis vi ikke får noen flere selv da."
Nå er det sånn at pga av min sykdom vil vi ikke få adoptere, men det er jo godt å vite at han har lyst på mange barn da.
Men han er jo så fantastisk flink med Michael og David også! Det er ikke mange fedre som gjør alt det HAN gjør!!! Disse guttene kommer til å vokse opp og forgude Pappa'n sin!!!

Nå er det bare litt over en mnd til vi skal ha dåp også. Jeg grugleder meg. Jeg håper jo alt skal gå knirkefritt da. :)

Men helgen før dåpen skal jeg på 21 års reunion på Folkehøgskolen jeg gikk på. Egentlig skulle det vært i fjor, men så få meldte seg på at det endte opp med at noen av oss hadde en 'privat' reunion (men vi bodde på skolen da). Men i år kommer det visst flere heldigvis. Jeg gleder meg veldig til det!!

Nå ligger Knoll & Tott og sover søtt på hvert sitt teppe.. og ikke før hadde jeg sagt det så våknet Michael. *flire* Så nå har de fått mat, kos og har flirt til alle bamsene...så nå kan jeg kansje avslutte innlegget.

Det er ganske så nøyaktig ett år og en mnd siden jeg stod på sykehuset i Haugesund og FORLANGTE at de tinte opp to av eggene mine, for jeg SKULLE ha innsatt to egg.
Det ble en heftig diskusjon mellom legen og meg, men jeg vant på argumentene mine. *hehe*

Jeg reiste hjem derfra med vissheten om at såfremt to overlevde av mine tre egg, så ville jeg få to innsatt..og da økte sjangsen min til å bli gravid. (Nei, de sier at det IKKE er slik, men med min logikk så får jeg ikke det til å stemme...uansett så følte jeg at det var tilfelle. Så da så! *sta* )

Det var aldri i min villeste fantasi tanker om at begge ville feste seg og to babyer kunne bli resultatet. Jeg var bare så fokusert på at iallefall ett egg skulle feste seg at jeg fortrengte alt annet.

Nå er de to 'eggene' blitt tre mnd gamle. Tiden går utrolig fort...
De vokser for hver dag som går, og legger på seg godt. Jeg nyyyter hvert et sekund jeg kan ha dem i armene mine og la dem sovne på brystet mitt. Det tar ikke så lang tid før de ikke vil det lenger.

Det er så kjekt nå. De smiler MASSE og kjenner godt igjen Mamma og Pappa. De er to veldig "snille" barn. (Jeg skriver snille i anførselstegn, for alle babyer er jo snille...men vi mangler litt bedre ord tror jeg.)De sover godt. Nå sover de gjennom natten med kun en mating, og ikke alltid det engang! Flere ganger sover de fulle netter..og det er jo bare fantastisk.
De skriker veldig lite. David breker litt når han er sulten, og Michael når han er sulten eller trenger litt kos.
De har begynt å interessere seg for leker nå, og de to bamsene de fikk av Jan Olav på sykehuset (en Ole Brumm og en Tigergutt) er favorittene. De kan de ligge å 'snakke' med i timesvis. *hihi*

Babygymen er også veldig populær nå, og det er storveis når de tilfeldigvis slår borti lekene så de lager lyd eller beveger seg. Da går smilet helt rundt! :D

De er to fantastisk gode gutter, og jeg takker hver dag for at jeg har fått dem!! De er mine!! Ingen skal hente dem eller ta dem med hjem...De er MINE!!!! *lykkelig*

Veien hit

Jeg sitter her helt alene nå. Det er min sovenatt, men jeg klarer ikke sove....

Men stillheten gir meg sjangse til å tenke litt...tenke på den lange reisen vi har hatt for å komme hit.

Det startet for 15 år siden, da vi begynte å snakke om at det å få barn hadde vært kjekt. Jeg var 22, Jan Olav var 30.
Vi prøvde 'på egen hånd' men lite og ingenting skjedde. Jeg var å sjekket at alt var ok, og det var det. Vi fortsatte i et par år til uten resultat.
Da fant vi ut at vi trengte nærmere utredning og fikk dette. Diagnose: uforklarlig barnløs.
Det var meningen da at gyn skulle sende søknad til Haugesund for IVF...men det ble FOR ekstremt for oss den gang da. Vi visste lite om denne type behandling og ante ikke hvordan det foregikk.(Lite visste jeg da at jeg skulle bli 'ekspert' på det en del år senere.)

Vi prøvde noen år til, og gikk inn i en krise i forholdet og tok oss en pause på noen få mnd fra hverandre.
Men vi fant fort tilbake, og så fridde Jan Olav! Vi ble gift ett år senere.

Det tok ikke lang tid før vi fant ut at NÅ var vi klar for Haugesund, og søknad ble sendt og vi ble godkjent for IVF-behandling.
Vi hadde to ordinære forsøk som ikke klaffet og det var TØFT! Tøffe hormoner som raste i kroppen og tøff påkjenning når mensen kom.

Så skulle vi prøve et fryseforsøk. De tinte opp to egg og ett egg overlevde og ble satt inn.
De to ukene ventetid var ulidelige (som vanlig) og gleden stod i taket da jeg kvelden før jeg egentlig skulle, testet positivt!
Endelig var jeg gravid!! Jeg levde på en rosa sky og nøt hver dag...helt til den dagen jeg var på do og så blod på papiret. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg og jeg visste hva dette kunne bety.
Jeg fikk ultralyd ganske kjapt og det viste et vitalt foster. Jeg pustet lettet ut.
Men jeg sluttet ikke blø. Jeg var inne på sykehuset to-tre ganger siste gangen søndag formiddag. Alt var helt flott, men ingen kunne forklare hvorfor det blødde. Søndag kveld fikk jeg noen ekstreme smerter. Det gjorde mer vondt enn jeg noen gang har kjent. Jeg forsto hva som var i ferd med å skje. Jeg satt på do mens alt blødde ut...i to timer satt jeg der og blødde og gråt. Etterpå kom vi oss på sykehuset og fikk kontatert full spontanabort. Det er det verste jeg har kjent i mitt liv.

Jeg gikk rett i kjelleren og klarte ikke fokusere i det hele tatt. Vi la all prøving på hylla, og jeg orket ikke tanken på flere forsøk selv om vi hadde tre egg igjen på frys.

Det gikk noen år faktisk, der jeg virkelig slet med både det ene og det andre...men så en dag nevnte jeg for Jan Olav at jeg kunne tenkt meg et nytt forsøk. Jeg visste at eggene ikke kunne ligge i evigheter og jeg ville 'bli ferdig' med dem så fort som mulig så vi evnt kunne gå videre og tenke på andre muligheter.

Jeg ringte til Haugesund og fikk kjapt oppstartsdato. Jeg var der oppe på ultralyd for å sjekke folikler og for å argumentere for innsetting og opptining av to egg. Jeg hadde fått frøset ned ett egg i et 'rør' og to egg i ett annet 'rør', og jeg ville (les:krevde) at de tinte opp det med to i først, og om bare ett overlevde så skulle de tine opp det siste også. Jeg VILLE ha inn to egg om noen overlevde! Etter mye om og men fikk jeg det som jeg ville og det ble skrevet ned i journalen min.

Innsettingsdagen kom, og det gikk som en lek. Vi reiste hjem og begynte de to helvetesukene med venting.
Testedato var egentlig mandag 15 juni, men pga en avslutningsfest med koret den 13 juni bestemte jeg meg for å teste da. (Måtte vite om jeg kunne drikke og røyke *flirer*)
Jeg testet på morgenen, og var sikker på at det var negativ test...men da jeg skulle kaste den så jeg streken. Tydelig!
Jeg sprang inn til Jan Olav som lå å sov og spurte "ser du denne?" Han gløttet på øynene, tittet på testen, smilte og sa "er det sant?" Jeg bekreftet det glisende og han gliste enda bredere og så sa han "kan jeg sove videre nå?" *ler*

Jeg var overlykkelig over positiv test, men alikevel så lå alt jeg hadde opplevd sist i bakhodet og gjorde at jeg hele tiden var nervøs.
Bedre ble det ikke da jeg oppdaget IGJEN blod på papiret etter toalettbesøk.
Hjertet sank i magen min og tårene trillet! Ikke nå igjen! Ikke enda et smell!

Jeg ble tatt inn på ultralyd der jeg fikk vite at det var to fostersekker men det var for tidlig å si noe...jeg var bare 5 uker på vei og ingen hjerter slo enda.
Men alt så greit ut.

Jeg sluttet å blø, men begynte igjen en snau uke senere. Og da var det mye mer. Jeg dro til gyn igjen, og der kunne de fortelle meg at et hjerte banket, men det andre gjorde ikke enda. Det kunne være fordi egget hadde festet seg to dager etter det første, eller det kunne være fordi det var på vei til å gå til grunne.
Jeg ble sendt hjem med ordene "dette kan gå begge veier,"

Blødningene fortsatte og de tiltok i styrke. Jeg ble sendt på gyn.pol. på sykehuset og der kunne de nå se to hjerter som banket, men fremdeles var den nederste i fare. I tillegg så de et ganske stort hematom som lå der. De satte labelen 'truende abort' på meg den dagen. Jeg var livredd!!
Jeg fikk besked om å holde meg mest mulig i ro, og det gjorde jeg. Jeg lå på sofaen i dager...og DU så kjedelig det var...men akk så nødvendig!

Jeg var inn og ut av sykehuset sommeren igjennom og hver gang var det bra, men ingen visste helt om det ville fortsette å være bra.

Nest siste gangen jeg var på sykehuset var noen dager før jeg gikk inn i uken jeg mistet i sist. Da hadde jeg hatt styrtblødning og jeg trodde virkelig ALT var over!
Legen som tok ultralyden snudde apparatet vekk fra meg så jeg ikke skulle se noe.
Plutselig utbrøt hun: "Ja men...nei men....himmel...er det mulig??!! Jeg trodde vi skulle konstatere full abort jeg..men her er det to sterke hjerter som banker!! Og hematomet er borte!"
Den dagen tok de vekk 'truende abort'-stempelet og jeg hadde et normalt svangerskap med tvillinger!!! Jeg tror aldri jeg har vært så lykkelig (til den dagen) som jeg var da!

Resten er historie, og her sitter jeg med mine to fantastisk nydelige gutter...som jeg elsker over ALT på jord!
Jeg forstår nå hva folk mener når de sier at de kan dø for ungene sine..En KAN virkelig dø for barna sine!!!

En dag skal Michael og David få høre om hvor etterlengtet de var, og hvor lykkelige vi var når de endelig kom!!
Til den dagen forteller jeg dem HVER dag..og mange mange ganger til dagen hvor mye jeg elsker dem. Og kysser dem hele tiden!! (De kommer enten til å springe rundt å kysse alle de ser, eller å HATE når noen kysser på dem. *flire* )

Til slutt er det bilder av mirakelguttene mine: Michael øverst og David nederst.

Tvillinglykke

Mine to gullgutter har blitt to mnd.
Hvordan er det egentlig å ha tvillinger? spør mange... Svaret kan ikke gis i ett ord. Men oppsumert i noen ord er det: travelt, slitsomt, fantastisk, opplevelsesfullt og til tider helt jævlig!!

Nå har de begynt å smile sånn skikkelig. De har selvsagt smilt helt siden den tidlige morgen og at andre påsto at det var mageknip var selvsagt bare tull. En mamma VET!! ....at en mamma også greier å høre at de sier 'mamma' ut av lydene de lager i en alder av 8 uker...vel det er en helt annen sak!!!

David har begynt å interessere seg i uroen som henger over lekegrinda. Det er en uro bestående av Mumimamma, Mumipappa, mumitrollet, mumisøster (hva HETER hun egentlig??!) og lille My i midten. Han synes disse trollene er ganske så spennende, men har ikke helt forstått det der med at det forsvinner ut av synsfeltet.
Uroen går jo rundt, og han fester blikket til f.eks. mumipappa så forsvinner han bak hodet hans og DA er det ramaskrik...helt til han 'kommer fram igjen'..da er det atter lutter glede!

Han er også veldig glad i musikk (det er de begge..elsker å bli sunget for, spilt musikk for osv) men jeg har lurt på om det kan være skadelig for dem å la dem høre på de såkalte musikklydene til lekene, for makan til falsk musikk har jeg sjelden hørt!)

Det er utrolig hvor lang tid alt tar nå iforhold til tidligere. Bare det å komme seg ut av døra. Før var det inn på badet, fikse litt på fasaden, grabbe jakke og hoppe oppi skoene og avgårde. Nå er det: skifte bleier på èn gutt, få på nye klær for han har selvsagt gulpet seg ut. Og dette gjentar seg med neste gutt. Så er det å finne fram ytterdressene. Innen de er funnet fram må vi ut på badet og skifte på gutt nr en som har gulpet seg ut! Mens en gjør det så kler den andre på gutt nr to. Akkurat når han har kommet vel inn i dressen og er klar for bilstol, høres jordskjelvet i bleien og en duft verre en giftig avfall sprer seg i rommet. Da er det av med dressen og bytte plass med gemalen på badet.
Når vi endelig har fått dem begge skiftet på for n'te gang og fått dem i bilstolen så er vi allerede en halvtime for sen til hva enn vi skal ut på! Og at mamma ser ut som noe som har krøpet opp fra en stein, vil jeg ikke engang komentere...

For å si det sånn...det har tatt meg over tre kvarter å skrive dette innlegget...

Men når de ligger side om side og smiler som soler til deg, så glemmer du gulp og bæsj og travle dager og hjertet slår sprekker av lykke!

Ny blogg

Etter å ha blogget i noen nettsamfunn i noen år, så har jeg bestemt meg for å opprette min egen blogg ute i den store verden.
Den er åpen en stund, men jeg kommer nok til å lukke den etter en tid..for jeg vil legge ut bilder av sønnene mine og meg selv her. :)

Litt om meg selv:
Jeg er ei jente på 37 år, gift og har to barn + en hund (som har fungert som barnesubstitutt i noen år..)
Jeg er i permisjon etter å ha født tvillingguttene mine 28.januar i år.

Jeg er til tider ganske kreativ, men min store lidenskap (utenom ungene) er sang. Jeg har sunget i mange år, både i kor og solistisk. Jeg har hatt en pause nå i svangerskapet, men jeg kjenner at jeg har et behov for å begynne å synge igjen. Og noe annet enn barnesanger. *hehe*

Jeg elsker mitt nye liv som tobarnsmamma...men jeg må¨innrømme at det IKKE er en dans på roser. Å være mamma til to mnd gamle tvillinggutter krever sin kvinne!!
De var etterlengtet disse to små..vi prøvde i mange mange mange mange år og var igjennom noen prøverørsforsøk før det lykkes. Og her sitter jeg da, med verdens flotteste gutter (selvsagt) og et liv som truer med å spise meg opp til tider...Og jeg ville ALDRI byttet det vekk for noen penger i verden!!!!