Det er ganske så nøyaktig ett år og en mnd siden jeg stod på sykehuset i Haugesund og FORLANGTE at de tinte opp to av eggene mine, for jeg SKULLE ha innsatt to egg.
Det ble en heftig diskusjon mellom legen og meg, men jeg vant på argumentene mine. *hehe*

Jeg reiste hjem derfra med vissheten om at såfremt to overlevde av mine tre egg, så ville jeg få to innsatt..og da økte sjangsen min til å bli gravid. (Nei, de sier at det IKKE er slik, men med min logikk så får jeg ikke det til å stemme...uansett så følte jeg at det var tilfelle. Så da så! *sta* )

Det var aldri i min villeste fantasi tanker om at begge ville feste seg og to babyer kunne bli resultatet. Jeg var bare så fokusert på at iallefall ett egg skulle feste seg at jeg fortrengte alt annet.

Nå er de to 'eggene' blitt tre mnd gamle. Tiden går utrolig fort...
De vokser for hver dag som går, og legger på seg godt. Jeg nyyyter hvert et sekund jeg kan ha dem i armene mine og la dem sovne på brystet mitt. Det tar ikke så lang tid før de ikke vil det lenger.

Det er så kjekt nå. De smiler MASSE og kjenner godt igjen Mamma og Pappa. De er to veldig "snille" barn. (Jeg skriver snille i anførselstegn, for alle babyer er jo snille...men vi mangler litt bedre ord tror jeg.)De sover godt. Nå sover de gjennom natten med kun en mating, og ikke alltid det engang! Flere ganger sover de fulle netter..og det er jo bare fantastisk.
De skriker veldig lite. David breker litt når han er sulten, og Michael når han er sulten eller trenger litt kos.
De har begynt å interessere seg for leker nå, og de to bamsene de fikk av Jan Olav på sykehuset (en Ole Brumm og en Tigergutt) er favorittene. De kan de ligge å 'snakke' med i timesvis. *hihi*

Babygymen er også veldig populær nå, og det er storveis når de tilfeldigvis slår borti lekene så de lager lyd eller beveger seg. Da går smilet helt rundt! :D

De er to fantastisk gode gutter, og jeg takker hver dag for at jeg har fått dem!! De er mine!! Ingen skal hente dem eller ta dem med hjem...De er MINE!!!! *lykkelig*

Veien hit

Jeg sitter her helt alene nå. Det er min sovenatt, men jeg klarer ikke sove....

Men stillheten gir meg sjangse til å tenke litt...tenke på den lange reisen vi har hatt for å komme hit.

Det startet for 15 år siden, da vi begynte å snakke om at det å få barn hadde vært kjekt. Jeg var 22, Jan Olav var 30.
Vi prøvde 'på egen hånd' men lite og ingenting skjedde. Jeg var å sjekket at alt var ok, og det var det. Vi fortsatte i et par år til uten resultat.
Da fant vi ut at vi trengte nærmere utredning og fikk dette. Diagnose: uforklarlig barnløs.
Det var meningen da at gyn skulle sende søknad til Haugesund for IVF...men det ble FOR ekstremt for oss den gang da. Vi visste lite om denne type behandling og ante ikke hvordan det foregikk.(Lite visste jeg da at jeg skulle bli 'ekspert' på det en del år senere.)

Vi prøvde noen år til, og gikk inn i en krise i forholdet og tok oss en pause på noen få mnd fra hverandre.
Men vi fant fort tilbake, og så fridde Jan Olav! Vi ble gift ett år senere.

Det tok ikke lang tid før vi fant ut at NÅ var vi klar for Haugesund, og søknad ble sendt og vi ble godkjent for IVF-behandling.
Vi hadde to ordinære forsøk som ikke klaffet og det var TØFT! Tøffe hormoner som raste i kroppen og tøff påkjenning når mensen kom.

Så skulle vi prøve et fryseforsøk. De tinte opp to egg og ett egg overlevde og ble satt inn.
De to ukene ventetid var ulidelige (som vanlig) og gleden stod i taket da jeg kvelden før jeg egentlig skulle, testet positivt!
Endelig var jeg gravid!! Jeg levde på en rosa sky og nøt hver dag...helt til den dagen jeg var på do og så blod på papiret. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg og jeg visste hva dette kunne bety.
Jeg fikk ultralyd ganske kjapt og det viste et vitalt foster. Jeg pustet lettet ut.
Men jeg sluttet ikke blø. Jeg var inne på sykehuset to-tre ganger siste gangen søndag formiddag. Alt var helt flott, men ingen kunne forklare hvorfor det blødde. Søndag kveld fikk jeg noen ekstreme smerter. Det gjorde mer vondt enn jeg noen gang har kjent. Jeg forsto hva som var i ferd med å skje. Jeg satt på do mens alt blødde ut...i to timer satt jeg der og blødde og gråt. Etterpå kom vi oss på sykehuset og fikk kontatert full spontanabort. Det er det verste jeg har kjent i mitt liv.

Jeg gikk rett i kjelleren og klarte ikke fokusere i det hele tatt. Vi la all prøving på hylla, og jeg orket ikke tanken på flere forsøk selv om vi hadde tre egg igjen på frys.

Det gikk noen år faktisk, der jeg virkelig slet med både det ene og det andre...men så en dag nevnte jeg for Jan Olav at jeg kunne tenkt meg et nytt forsøk. Jeg visste at eggene ikke kunne ligge i evigheter og jeg ville 'bli ferdig' med dem så fort som mulig så vi evnt kunne gå videre og tenke på andre muligheter.

Jeg ringte til Haugesund og fikk kjapt oppstartsdato. Jeg var der oppe på ultralyd for å sjekke folikler og for å argumentere for innsetting og opptining av to egg. Jeg hadde fått frøset ned ett egg i et 'rør' og to egg i ett annet 'rør', og jeg ville (les:krevde) at de tinte opp det med to i først, og om bare ett overlevde så skulle de tine opp det siste også. Jeg VILLE ha inn to egg om noen overlevde! Etter mye om og men fikk jeg det som jeg ville og det ble skrevet ned i journalen min.

Innsettingsdagen kom, og det gikk som en lek. Vi reiste hjem og begynte de to helvetesukene med venting.
Testedato var egentlig mandag 15 juni, men pga en avslutningsfest med koret den 13 juni bestemte jeg meg for å teste da. (Måtte vite om jeg kunne drikke og røyke *flirer*)
Jeg testet på morgenen, og var sikker på at det var negativ test...men da jeg skulle kaste den så jeg streken. Tydelig!
Jeg sprang inn til Jan Olav som lå å sov og spurte "ser du denne?" Han gløttet på øynene, tittet på testen, smilte og sa "er det sant?" Jeg bekreftet det glisende og han gliste enda bredere og så sa han "kan jeg sove videre nå?" *ler*

Jeg var overlykkelig over positiv test, men alikevel så lå alt jeg hadde opplevd sist i bakhodet og gjorde at jeg hele tiden var nervøs.
Bedre ble det ikke da jeg oppdaget IGJEN blod på papiret etter toalettbesøk.
Hjertet sank i magen min og tårene trillet! Ikke nå igjen! Ikke enda et smell!

Jeg ble tatt inn på ultralyd der jeg fikk vite at det var to fostersekker men det var for tidlig å si noe...jeg var bare 5 uker på vei og ingen hjerter slo enda.
Men alt så greit ut.

Jeg sluttet å blø, men begynte igjen en snau uke senere. Og da var det mye mer. Jeg dro til gyn igjen, og der kunne de fortelle meg at et hjerte banket, men det andre gjorde ikke enda. Det kunne være fordi egget hadde festet seg to dager etter det første, eller det kunne være fordi det var på vei til å gå til grunne.
Jeg ble sendt hjem med ordene "dette kan gå begge veier,"

Blødningene fortsatte og de tiltok i styrke. Jeg ble sendt på gyn.pol. på sykehuset og der kunne de nå se to hjerter som banket, men fremdeles var den nederste i fare. I tillegg så de et ganske stort hematom som lå der. De satte labelen 'truende abort' på meg den dagen. Jeg var livredd!!
Jeg fikk besked om å holde meg mest mulig i ro, og det gjorde jeg. Jeg lå på sofaen i dager...og DU så kjedelig det var...men akk så nødvendig!

Jeg var inn og ut av sykehuset sommeren igjennom og hver gang var det bra, men ingen visste helt om det ville fortsette å være bra.

Nest siste gangen jeg var på sykehuset var noen dager før jeg gikk inn i uken jeg mistet i sist. Da hadde jeg hatt styrtblødning og jeg trodde virkelig ALT var over!
Legen som tok ultralyden snudde apparatet vekk fra meg så jeg ikke skulle se noe.
Plutselig utbrøt hun: "Ja men...nei men....himmel...er det mulig??!! Jeg trodde vi skulle konstatere full abort jeg..men her er det to sterke hjerter som banker!! Og hematomet er borte!"
Den dagen tok de vekk 'truende abort'-stempelet og jeg hadde et normalt svangerskap med tvillinger!!! Jeg tror aldri jeg har vært så lykkelig (til den dagen) som jeg var da!

Resten er historie, og her sitter jeg med mine to fantastisk nydelige gutter...som jeg elsker over ALT på jord!
Jeg forstår nå hva folk mener når de sier at de kan dø for ungene sine..En KAN virkelig dø for barna sine!!!

En dag skal Michael og David få høre om hvor etterlengtet de var, og hvor lykkelige vi var når de endelig kom!!
Til den dagen forteller jeg dem HVER dag..og mange mange ganger til dagen hvor mye jeg elsker dem. Og kysser dem hele tiden!! (De kommer enten til å springe rundt å kysse alle de ser, eller å HATE når noen kysser på dem. *flire* )

Til slutt er det bilder av mirakelguttene mine: Michael øverst og David nederst.